Kunstneren Per Kleiva er død

Et liv med fragmenter

Tekst og foto: Trond Folckersahm

Kunstneren Per Kleiva hadde liten tro på at han kunne leve av kunst. Så feil går det an å ta.

Han visste knapt hva som lå i framtiden, Per Kleiva, da han som 14-åring tok sine første kveldskurs i tegning. Tegneinteressen var allerede vakt, men han hadde aldri en kunstnerkarriere i tankene. Målsetningen for lærersønnen med oppvekst i Troms og på Sunnmøre gikk mer i retning av reklametegning og dekorasjon. Men det viste seg at livet ville det annerledes.
Når han nå tar i mot i atelieret sitt på Nesodden, drøyt 60 år senere, kan han se tilbake på en lang og suksessfylt kunstnerkarriere.

Langs veggene står store lerreter oppmarsjert. På staffeliet står en collage under arbeid. De enorme akrylmaleriene, plassert i hjørnet på rommet, gjør et voldsomt inntrykk. De romerskinspirerte steinansiktene observerer alt med tomme øyne. Midt i rommet står Per Kleiva selv ikledd sort høyhalser og jeans. Ungdommelig i skikkelsen, med ansiktet innrammet av mørkt hår og gråsprengt skjegg. Det skarpe blikket og de blå øynene er imøtekommende og litt reserverte på samme tid. Han byr på kaffe og mørk sjokolade. Han er en mann av få ord, men det som kommer ut er veloverveid. Hele tiden pågår det en tankeprosess. Han er opptatt av sitt virke som kunstner. Nye ideer og tanker presser på. De må ut og festes ned på lerretet. At han etter hvert har blitt en godt voksen mann på 76 år, og er feiret som en av etterkrigstidens mest betydningsfull kunstnere, ser ikke ut til å affisere ham i særlig grad. Det er dagens tilstedeværelse i kunsten og uttrykket som teller.

Forløst
‒ Det begynte i det små med tegnekursene. Jeg drømte aldri at jeg skulle leve av kunsten. Men det skjedde noe under marsjen som drev meg videre, forteller Kleiva.

Etter hvert ble det studier ved Vestlandets kunstakademi, senere ved Statens kunstakademi under Per Krogh, før utlandet kalte. Det ble studier i København, Stockholm og Firenze før han igjen satte nesen hjemover. Da ble han assistent for Sigurd Winge.

‒ Jeg hentet mye inspirasjon og lærte mye gjennom utenlandsoppholdene mine. Det å kunne studere de store mestrene var en opplevelse. Men det var i den perioden jeg arbeidet sammen med Sigurd Winge jeg ble forløst som kunstner, mener han.

Oppdaget popkunst
Debuten på Høstutstillingen i 1963, var med ”Portrett av ein målar”. Et arbeid i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. Under debututstillingen året etter, hadde han tatt skrittet fullt ut mot det abstrakte, og presenterte en samling nonfigurative tresnitt i Galleri 27 i Oslo.

Men det stoppet ikke der. Året etter besøkte han en popkunstutstilling på Louisiana utenfor København. Denne fikk en avgjørende betydning for hans virke som kunstner. Arbeidene til Jim Dine, Allen Jones og Andy Warhol fikk Per Kleiva til å gå nye veier.

‒ Jeg fikk virkelig øynene opp for at kunst kunne være så mangt. Selv om jeg ikke direkte ble noen popkunstner, var jeg opptatt av den og dens direkthet. Elementene med foto ga nye muligheter. I denne perioden begynte jeg også å lage grafikk, og vendte i litt større grad tilbake mot det figurative, informerer Kleiva.

Vietnam
Den nye retningen vakte oppmerksomhet, og mange var nysgjerrige på den. Selv om deler av kritikerstanden var av den oppfatning at det dreide seg med om politikk enn kunst, var det også mange positive tilbakemeldinger å hente.

‒ Jeg vil ikke underslå at kunsten var politisk inspirert. Dette var en brytningstid, og antiamerikanske holdninger gjorde seg sterkt gjeldende. Ikke minst på grunn av Vietnam-krigen, forteller kunstneren.

Og det var det politiske innholdet som dominerte mye av Kleivas kunst gjennom 1960 og -70-tallet. Han tok i bruk silketrykk, som den gangen stort sett var forbeholdt grafisk bransje, og mange av arbeidene hans fra den tiden står spikret fast i folks bevissthet. ”Helsing til Ho Chi Min” og ”Amerikanske sommerfuglar”, der vi ser en sverm av Vietnam-helikopter med sommerfuglvinger, er eksempler på dette.
En del av denne perioden var Kleiva tilknyttet det sagnomsuste kunstnerkollektivet GRAS, som Kleiva ga navn til. Det var også i denne perioden Kleiva fant ut at kunsten kunne være et levebrød.

‒ Jeg vant en førstepris under grafikkbiennalen i Krakow i 1974. Det utløste noen stipender og alt så plutselig lysere ut.

Fragmenter
Selv om det politiske budskapet ble mindre framtredende i Kleivas kunst de påfølgende årene, lå det alltid der. De vakre landskapene har alltid en undertone. Det er en historie som skal fortelles.

‒ Engasjementet og ønsket om å ta opp tema som har med verdenssituasjonen å gjøre har aldri sluppet taket. Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å fortelle historien om hvordan ting egentlig forholder seg i virkeligheten, sier Kleiva.

En annen ting som er karakteristisk, er at det alltid befinner seg menneskelige figurer i bildene hans.

‒ Men legg merke til at det bare er fragmenter. Istykkerslått og i deler, påpeker han.
‒ Hva er årsaken til det?
‒ Fragmenter er best og forteller mest. Men hver enkelt som opplever bildene må legge hva de selv ønsket i det, smiler kunstneren underfundig.

Professor
I perioden fra 1987-93 var Kleiva professor ved Statens kunstakademi. Eget arbeid ble i vesentlig grad nedprioritert.

‒ Det var et arbeid som tok mye krefter.

Samtidig fikk han oppleve mye ny kunst.

‒ Det er utrolig mange unge, dyktige kunstnere der ute. Mange flere enn noen gang før, og konkurransen dem imellom har nok hardnet betraktelig til.
‒ Hva synes du om det som presenteres nå?
‒ Mye av det er veldig bra, mangfoldet er stort. Jeg må godta at det ikke er alt jeg forstår. Men det gjeldt vel mange også den gangen jeg startet opp? undrer Kleiva.

Fortsatt aktiv
I dag er Kleiva fortsatt aktiv som kunstner i atelieret på Nesodden, der han har bodd siden 1972. Et sted han valgte fordi flere kolleger holdt til på halvøya.

‒ Det var også bra oppvekstmiljø for barna og litt lavere priser enn ellers.

Men nå går nok arbeidene i en litt annen retning enn tidligere. Det gjelder ikke minst de store steinansiktene.

‒ Det er flatene. Jeg liker å arbeide med store flater. Det fascinerer meg. Men ansiktene er alltid skadet, hogget i og skamfert.

Ved siden av steinansiktene er det naturbasert grafikk som fyller atelieret.

‒ Inspirasjonen er nok hentet fra fjord, fjell og fosser som jeg så i barndommen på Sunnmøre.
‒ Har du noen planer om å avslutte karrieren?

Nei, jeg holder fortsatt utstillinger, og kommer til å fortsett å skape så lenge jeg er i stand til det. Tiden får vise hvor lenge det holder, avslutter Per Kleiva.